Villederturen - En beretning om disiplin

Velsignet av Isabella Martinsen, Siri Kalvig og Hilde Holdhus.

Godt humør, brukbar fysisk kapasitet, ekstrem turglede og sist, men ikke minst DISIPLIN. Dette er egenskaper som rett og slett måtte være i boks for å gjennomføre en tur som denne. Dette hadde vi gjort deltakerne oppmerksomme på. Allerede i transportfasen ble humøret, turgleden og disiplinen testet ut. Bussen gikk ikke. Den var ikke der en gang. Det var visst høstferie. Tvilen spredte seg i gruppa. Hva er dette for en gjeng? Blir det noe av turen? Må opplegget forandres? Under slike situasjoner er det alfa omega å holde hodet kaldt. Blir tvilen for stor kan dette lede til konflikter, feil valg, brudd på etiske retningslinjer og i værste fall: Kannibalisme.

Planen med turen var å gå fra Hodlekve, overnatte ved Fjærlandssetvatnet og fortsette mot et mindre tjern for så å komme helskinnet ned til Hermansverk med en gruppe som skulle være betraktelig tryggere på basisfriluftslivet enn tidligere. Leirliv, mat på bål og orientering var hovedfokuset vårt. Men så var det altså denne bussen. "Detta burde du ha sjekka, Duås". Oppdalingen får skylda. Det er klart. Men med ett skjer det: DISIPLIN. I løpet av noen fattige minutter er skyldfordelinga bytta ut med problemløsing. Venner ringes opp og effektiviteten er enorm. Kort tid etter står vi i Hodlekve og turen kan begynne.

Disiplin i praksis

Jeg, Tønna og Duås går tidlig frem i en nådeløs, beinhard, urokkelig lederstil. Vi måtte frem. Før det ble mørkt. Etter å ha gjort gruppa oppmerksomme på at vi teller poeng og minuspoeng etter gode/dårlige intiativ setter vi kursen mot leirplass nr. 1. Etter noen timers marsj spør vi gruppa om de er interesert i en topptur før vi slår leir. Enstemmig. Dette tyder på fysisk kapasitet, godt humør og ekstrem turglede. Grunnelementene er i boks. Disiplinen viser seg også. I en desperat kamp om poeng blir vi overlasset med sjokolade og nøtter. Vedsankinga skjer i et tempo som nybyggerne i Amerika på 1700-tallet ikke kunne ha drømt om. Taco og appelsinmuffins på bål gjorde ikke stemninga værre.

Småstein er plassert i lomma til Tønna, da blåsern ikke bort

Med lang erfaring fra Gaupesteinsmarka er det ingen sak å lære bort orientering på basisnivå. Nå skulle nemlig gruppa lede etapper sjøl. 2 og 2. Det viste seg i ettertid at dette ikke var noe problem. Problemet var at våre eminente deltakere hadde tatt kravet om fysisk kapasitet litt vel bokstavelig. Med en demokratisk lederstil prøvde vi å hinte om at vi ikke hadde dårlig tid. Det hjalp lite. Det minte mer om småjogging enn turmarsjtempo. Dermed måtte vi stoppe og gi Duås muligheten til å kurse i kartkoordinater og jordas inndeling i rutenett for å få en pust i bakken. Turen gikk knirkefritt. Eneste beskymring var at Tønnesson med sine fattige 82,7 kilo kunne blåse vekk når som helst. En gang var jeg brennsikker på at han var borte, men han sto bare bak fiskesnøre. Til hans forsvar var det 0,18 scene, ikke 0,15.

"Dagen har vært lang, og Mauer'n har vært slem.
Hu mobba Linn-Therese og gikk ned til 5 poeng.
Jeg fikk masasje av Fox, det trakk opp,
Kompasskursen til Siril var også på topp.
Totningen har mange år på baken,
ikke rart hu fant Tjønnet,
selv med Carro hengende over kjaken.
Tønna ble nesten tatt av et vindblast,
enda godt Duås bardunert'n med no småkvast."

Skikkelig kost

Ny leirplass ble etablert. ved ble henta og gapahuk ble satt opp. Det å basere seg på gapahuk og bål på høyfjellet der tilgangen til trær er liten var et bevisst valg fra vår side. Selvfølgelig. Noen utfordringer skal man ha. Dette førte til en intim natt på leirplass nr. 2. Som sild i tønne ble gruppa lagt under en presenning bak et sprakende bjørkebål. Flytta en person på dødkjøttet så merka alle det. Heldigvis får man alltids sove etter en solid porsjon med Lapskaussuppe de la Svinekottelett med ekstra buljong. Nedturen påfølgende dag ble en reise i kultur. Etter å ha brøytet oss vei gjennom hester, sauer og gjenngrodde kjerreveier satt vi med en flaske solo i hånda og konkluderte med følgende: BRAKSUKSESS.