En naturstridig øvelse

"Det er egentlig en naturstridig øvelse å bevege seg i luften, og for folk med et visst kontrollbehov, som meg, skaper det frykt."

Helga Hjetland

Le grand garcon de Norwege

Ved Høgskulen i Sogn og Fjordane er det påkrevd å gjennomføre en to ukers klatretur i Frankrike for å få godkjent en bachelorgrad i friluftsliv. Sportsklatring. For de som ikke er kjent med denne idretten går den ut på å trosse grunnleggende naturlige retningslinjer. For å nevne noen: tyngdekraften og evolusjonen. Mennesket er ikke tilpasset rette fjellvegger. Disse er som regel forbeholdt edderkopper, fugler og en og annen fjellgeit. Newton hadde vært forbanna hadde han sett oss. Med full tiltro til et latterlig tynt tau en stakkarslig hoftesele og noen små metallringer med fjæring satte alle i klassen livet på spill. Mesteparten uten frykt. Hadde noe gått galt hadde man styrtet metervis ned til en rask og blodig død. Nok om det. Du lurer kanskje på hvorfor vi bedriver denne idretten på et friluftslivsstudie? Eller hvorfor vi ikke gjorde det i hjemlandet? Om teltet på campingplassen lukta blomster etter to uker? Kanskje du lurer på hva "Je suis plain d'amour" betyr? Alt dette skal du få svar på om litt, her på "En blogg om et friluftslivsstudie".

Geita fra Måløy behersker klatrekunsten

Correns er en liten lansby i Provence i Sør-Frankrike. Det kan virke som hele regionen er pensjonert. Området rundt campinplassen vi skulle bo på var dominert av vinranker, strålende sol og gamle franske sjarmører som for lengst hadde bytta ut discoklærne med nedslitte gartnerbukser. Jeg delte telt med Isac "Mulla Newton" Rutledal og Mikael Benjamin "Sognesarkastpoeten" Myklebust. Et telt med skjegg, valker og metangass. "Fedmeteltet".

Klatringa begynte allerede dag 2. En stor, stygg kalksteinvegg 4-5 kilometer fra tatercampen vår. Det var her mesteparten av det faglige skulle foregå under oppholdet. Opplegger var preget av to ting: Studenttemaer og klatring. Fritida var også preget av to ting: Fråtsing og tullprat. En vanlig dag besto i det å stå opp til en hard baguett og en svett edamer, traske bort til en forelesning med en av oss studenter som hovedansvarlige, gå bort til klatrefeltet og sette høydeskrekken på prøve. Den svikta ikke. Deretter ble lunsjen inntatt ved en idyllisk elv ved feltet, før colabrettet i campen begynte å friste igjen. Et rolig, idyllisk liv stort sett. Bortsett fra klatringa var det beskymringsløst.

Buldring føles adskillig tryggere. Dette kalles et fransk fotbyks. Ekstremt vanskelig for ufaglærte.

"MEN HVORFOR I ALL VERDEN GJØR DERE DETTE" tenker du kanskje? Jeg har ikke noe godt svar. Ideen er at vi som kommende friluftslivsveiledere skal ha spisskompetanser som hjelper oss med å få jobb. At kun friluftsliv som sådan ikke er nok i seg selv på det harde arbeidmarkedet. Og på grunn av ungdommens konstante behov for adrenalin og action blir denne spisskompetansen en aktivitet som innebærer en viss risiko. Kompetansen innenfor sportsklatring og klatring er det ingenting å si på i Sogndal. Opplegget i Frankrike var godt hvis man skal dømme det ut i fra et "klatreturperspektiv". Man hadde mulighet til å klatre mye, utvikle seg og lære seg tautekniskefinesser. Veiledninga var fri og god. Ønsker man å bli en klatrerotte har man absolutt muligheten til det. Det som kan kritiseres er at dette er den eneste spisskompetansen man, ved dette studie i Sogndal, kan fordype seg i. Friluftlivsaktiviteter og aktiviteter i friluft er det masse av. Jakt/fiske, seiling, hundekjøring, rafting, ekspedisjonsliv, dykking, ridning, osv. Dette er eksempler på ting, som med de rette ressursene, burde gå ann å vurdere som spisskompetanser.
"MEN HVORFOR I ALL VERDEN GJØR DERE DETTE I UTLANDET" tenker du kanskje også. Fordi det er vanlig at instutisjoner som kan ansette oss vil arrangere lignende turer. Den kjøper jeg. Når man først skal arrangere en klatretur...

Tom. Leker med kameraet.

Provence. Villsvinjakta var i gang, ellers kunne det se ut som om verden hadde stått stille i 500 år.

Faglig ble ikke denne turen noe noe gjennombrudd for mitt vedkommende. Jeg legger ikke skjul på at jeg aldri vil begynne å klatre. Det er rett og slett for skummelt. Av positive opplevelser på turen kommer vandringen i Le Grand Canyon de Verdon, europas største kløft, besøket i Cassis, ranglinga gatelangs mens de andre kjørte bil til å fra klatrefeltet, det å nyte en baguett med pesto, ost og tomat på morrakvisten, samt det å være sammen med en flott gjeng med stort sett fornuftige, hyggelige mennesker. Av negative kommer opplevelsene i høydeparken vi besøkte. Aldri igjen.

PS: Nei, det lukta ikke godt.
PPS: Det betyr "Jeg er full av kjærlighet"