En naturstridig øvelse

"Det er egentlig en naturstridig øvelse å bevege seg i luften, og for folk med et visst kontrollbehov, som meg, skaper det frykt."

Helga Hjetland

Le grand garcon de Norwege

Ved Høgskulen i Sogn og Fjordane er det påkrevd å gjennomføre en to ukers klatretur i Frankrike for å få godkjent en bachelorgrad i friluftsliv. Sportsklatring. For de som ikke er kjent med denne idretten går den ut på å trosse grunnleggende naturlige retningslinjer. For å nevne noen: tyngdekraften og evolusjonen. Mennesket er ikke tilpasset rette fjellvegger. Disse er som regel forbeholdt edderkopper, fugler og en og annen fjellgeit. Newton hadde vært forbanna hadde han sett oss. Med full tiltro til et latterlig tynt tau en stakkarslig hoftesele og noen små metallringer med fjæring satte alle i klassen livet på spill. Mesteparten uten frykt. Hadde noe gått galt hadde man styrtet metervis ned til en rask og blodig død. Nok om det. Du lurer kanskje på hvorfor vi bedriver denne idretten på et friluftslivsstudie? Eller hvorfor vi ikke gjorde det i hjemlandet? Om teltet på campingplassen lukta blomster etter to uker? Kanskje du lurer på hva "Je suis plain d'amour" betyr? Alt dette skal du få svar på om litt, her på "En blogg om et friluftslivsstudie".

Geita fra Måløy behersker klatrekunsten

Correns er en liten lansby i Provence i Sør-Frankrike. Det kan virke som hele regionen er pensjonert. Området rundt campinplassen vi skulle bo på var dominert av vinranker, strålende sol og gamle franske sjarmører som for lengst hadde bytta ut discoklærne med nedslitte gartnerbukser. Jeg delte telt med Isac "Mulla Newton" Rutledal og Mikael Benjamin "Sognesarkastpoeten" Myklebust. Et telt med skjegg, valker og metangass. "Fedmeteltet".

Klatringa begynte allerede dag 2. En stor, stygg kalksteinvegg 4-5 kilometer fra tatercampen vår. Det var her mesteparten av det faglige skulle foregå under oppholdet. Opplegger var preget av to ting: Studenttemaer og klatring. Fritida var også preget av to ting: Fråtsing og tullprat. En vanlig dag besto i det å stå opp til en hard baguett og en svett edamer, traske bort til en forelesning med en av oss studenter som hovedansvarlige, gå bort til klatrefeltet og sette høydeskrekken på prøve. Den svikta ikke. Deretter ble lunsjen inntatt ved en idyllisk elv ved feltet, før colabrettet i campen begynte å friste igjen. Et rolig, idyllisk liv stort sett. Bortsett fra klatringa var det beskymringsløst.

Buldring føles adskillig tryggere. Dette kalles et fransk fotbyks. Ekstremt vanskelig for ufaglærte.

"MEN HVORFOR I ALL VERDEN GJØR DERE DETTE" tenker du kanskje? Jeg har ikke noe godt svar. Ideen er at vi som kommende friluftslivsveiledere skal ha spisskompetanser som hjelper oss med å få jobb. At kun friluftsliv som sådan ikke er nok i seg selv på det harde arbeidmarkedet. Og på grunn av ungdommens konstante behov for adrenalin og action blir denne spisskompetansen en aktivitet som innebærer en viss risiko. Kompetansen innenfor sportsklatring og klatring er det ingenting å si på i Sogndal. Opplegget i Frankrike var godt hvis man skal dømme det ut i fra et "klatreturperspektiv". Man hadde mulighet til å klatre mye, utvikle seg og lære seg tautekniskefinesser. Veiledninga var fri og god. Ønsker man å bli en klatrerotte har man absolutt muligheten til det. Det som kan kritiseres er at dette er den eneste spisskompetansen man, ved dette studie i Sogndal, kan fordype seg i. Friluftlivsaktiviteter og aktiviteter i friluft er det masse av. Jakt/fiske, seiling, hundekjøring, rafting, ekspedisjonsliv, dykking, ridning, osv. Dette er eksempler på ting, som med de rette ressursene, burde gå ann å vurdere som spisskompetanser.
"MEN HVORFOR I ALL VERDEN GJØR DERE DETTE I UTLANDET" tenker du kanskje også. Fordi det er vanlig at instutisjoner som kan ansette oss vil arrangere lignende turer. Den kjøper jeg. Når man først skal arrangere en klatretur...

Tom. Leker med kameraet.

Provence. Villsvinjakta var i gang, ellers kunne det se ut som om verden hadde stått stille i 500 år.

Faglig ble ikke denne turen noe noe gjennombrudd for mitt vedkommende. Jeg legger ikke skjul på at jeg aldri vil begynne å klatre. Det er rett og slett for skummelt. Av positive opplevelser på turen kommer vandringen i Le Grand Canyon de Verdon, europas største kløft, besøket i Cassis, ranglinga gatelangs mens de andre kjørte bil til å fra klatrefeltet, det å nyte en baguett med pesto, ost og tomat på morrakvisten, samt det å være sammen med en flott gjeng med stort sett fornuftige, hyggelige mennesker. Av negative kommer opplevelsene i høydeparken vi besøkte. Aldri igjen.

PS: Nei, det lukta ikke godt.
PPS: Det betyr "Jeg er full av kjærlighet"

Villederturen - En beretning om disiplin

Velsignet av Isabella Martinsen, Siri Kalvig og Hilde Holdhus.

Godt humør, brukbar fysisk kapasitet, ekstrem turglede og sist, men ikke minst DISIPLIN. Dette er egenskaper som rett og slett måtte være i boks for å gjennomføre en tur som denne. Dette hadde vi gjort deltakerne oppmerksomme på. Allerede i transportfasen ble humøret, turgleden og disiplinen testet ut. Bussen gikk ikke. Den var ikke der en gang. Det var visst høstferie. Tvilen spredte seg i gruppa. Hva er dette for en gjeng? Blir det noe av turen? Må opplegget forandres? Under slike situasjoner er det alfa omega å holde hodet kaldt. Blir tvilen for stor kan dette lede til konflikter, feil valg, brudd på etiske retningslinjer og i værste fall: Kannibalisme.

Planen med turen var å gå fra Hodlekve, overnatte ved Fjærlandssetvatnet og fortsette mot et mindre tjern for så å komme helskinnet ned til Hermansverk med en gruppe som skulle være betraktelig tryggere på basisfriluftslivet enn tidligere. Leirliv, mat på bål og orientering var hovedfokuset vårt. Men så var det altså denne bussen. "Detta burde du ha sjekka, Duås". Oppdalingen får skylda. Det er klart. Men med ett skjer det: DISIPLIN. I løpet av noen fattige minutter er skyldfordelinga bytta ut med problemløsing. Venner ringes opp og effektiviteten er enorm. Kort tid etter står vi i Hodlekve og turen kan begynne.

Disiplin i praksis

Jeg, Tønna og Duås går tidlig frem i en nådeløs, beinhard, urokkelig lederstil. Vi måtte frem. Før det ble mørkt. Etter å ha gjort gruppa oppmerksomme på at vi teller poeng og minuspoeng etter gode/dårlige intiativ setter vi kursen mot leirplass nr. 1. Etter noen timers marsj spør vi gruppa om de er interesert i en topptur før vi slår leir. Enstemmig. Dette tyder på fysisk kapasitet, godt humør og ekstrem turglede. Grunnelementene er i boks. Disiplinen viser seg også. I en desperat kamp om poeng blir vi overlasset med sjokolade og nøtter. Vedsankinga skjer i et tempo som nybyggerne i Amerika på 1700-tallet ikke kunne ha drømt om. Taco og appelsinmuffins på bål gjorde ikke stemninga værre.

Småstein er plassert i lomma til Tønna, da blåsern ikke bort

Med lang erfaring fra Gaupesteinsmarka er det ingen sak å lære bort orientering på basisnivå. Nå skulle nemlig gruppa lede etapper sjøl. 2 og 2. Det viste seg i ettertid at dette ikke var noe problem. Problemet var at våre eminente deltakere hadde tatt kravet om fysisk kapasitet litt vel bokstavelig. Med en demokratisk lederstil prøvde vi å hinte om at vi ikke hadde dårlig tid. Det hjalp lite. Det minte mer om småjogging enn turmarsjtempo. Dermed måtte vi stoppe og gi Duås muligheten til å kurse i kartkoordinater og jordas inndeling i rutenett for å få en pust i bakken. Turen gikk knirkefritt. Eneste beskymring var at Tønnesson med sine fattige 82,7 kilo kunne blåse vekk når som helst. En gang var jeg brennsikker på at han var borte, men han sto bare bak fiskesnøre. Til hans forsvar var det 0,18 scene, ikke 0,15.

"Dagen har vært lang, og Mauer'n har vært slem.
Hu mobba Linn-Therese og gikk ned til 5 poeng.
Jeg fikk masasje av Fox, det trakk opp,
Kompasskursen til Siril var også på topp.
Totningen har mange år på baken,
ikke rart hu fant Tjønnet,
selv med Carro hengende over kjaken.
Tønna ble nesten tatt av et vindblast,
enda godt Duås bardunert'n med no småkvast."

Skikkelig kost

Ny leirplass ble etablert. ved ble henta og gapahuk ble satt opp. Det å basere seg på gapahuk og bål på høyfjellet der tilgangen til trær er liten var et bevisst valg fra vår side. Selvfølgelig. Noen utfordringer skal man ha. Dette førte til en intim natt på leirplass nr. 2. Som sild i tønne ble gruppa lagt under en presenning bak et sprakende bjørkebål. Flytta en person på dødkjøttet så merka alle det. Heldigvis får man alltids sove etter en solid porsjon med Lapskaussuppe de la Svinekottelett med ekstra buljong. Nedturen påfølgende dag ble en reise i kultur. Etter å ha brøytet oss vei gjennom hester, sauer og gjenngrodde kjerreveier satt vi med en flaske solo i hånda og konkluderte med følgende: BRAKSUKSESS.